Are we human or are we dancers?

Skaperverket er et mirakel av en symfoni, og vi er alle komponenter som danser evolusjonen fremover mot stadige nye klimakser!

Bevegelsen i et bevrende siv, et skjelvende aks helt ytterst på hjertegraset, virvlende blader i en kraftig høstvind, og vinden selv. Solstormer, tornadoer, tordenskyer og et ulmende bål. Cellene som utgjør en menneskekropp; noen danser alene, andre i grupper av imponerende størrelsesordener og sammensetninger. To elskede i het omfavnelse, et maleri som utspilles over ett hvitt lerret. Et barns trillende latter og første skritt. Månens gjenskinn i en brusende havoverflate. Blekksprutens sensuelle bevegelser, smidige og grasiøse. En hånd som flettes inn i en annen til tonene av en ensom saxofon.

Alt liv har en puls, en rytme. Vi kan prøve å stritte i mot, men omsider vil livet selv slå tilbake over oss, som en flodbølge som vasker vekk alt som ikke er bærekraftig. Alt som ikke støtter livet, men som stenger ute, undertrykker, holder inne. Vi kan holde pusten, men bare for en stund. Det blir fort krampeaktig og nedbrytende, tvunget og ufritt.

For å vokse må vi bevege oss inn i det ukjente. Vi må si farvel til den kjente havn, bevege oss ut i havets kaotiske masser, med tillit til at vi kommer oss gjennom, over til andre siden hvor et nytt fast holdepunkt venter. I et sprang på dansegulvet, et plutselig hopp, vi mister fotfestet og når vi lander er vi bokstavelig talt på et nytt sted. Vi gjenfinner likevekt, men vi er ikke den samme som før. Vi har gjort en reise, vi har latt oss bevege.

Sammensmeltningen av to mennesker som gir slipp på sitt begrensede selv og går opp i den andre, i en ny dans, et nytt skaperverk. Dette vil ikke være mulig med et lukket hjerte, kun med et hjerte som lar seg bevege. Bevegelse er liv. Liv er bevegelse.

Jeg ser meg omkring og finner at vi har sluttet å danse. Vi kan ikke føle musikken fordi vi har mistet kontakten vår naturlige puls. Vi blir frosne og stive og brekker lett. Vi hører uten å lytte, vi kikker uten virkelig å se. Vi berører uten å kjenne etter hva det rører ved i dypet vårt. Vi er sammen, uten å være tilstede.

Jeg trenger å vite hvorfor så mange av oss har sluttet å danse. Jeg spør rett ut: Hvorfor danser du ikke? Mange hevder at de bare ikke har det i seg. Det klarer jeg ikke å akseptere! Kanskje ikke alle kan utvikle samme grad av kroppsbeherskelse, kanskje ikke alle kan føle musikken like dypt. Men alle kan kjenne rytmen, for det er livets puls og vi har den alle i oss. Derfor har jeg til gode å møte et menneske som klarer å dekke over smerten og lengselen ved å stå over dansen. Det er et såret barn der inne som har lyst til å være med å leke.

Jeg elsket å danse som barn, men i tenårene skjedde en endring fra å føle dansen fra innsiden, til å se meg selv fra utsiden, gjennom andres øyne. Jeg ble selvbevisst, hemmet og ufri, og til slutt stilnet dansen helt. Det var helt forferdelig. Et fengsel, og jeg ble værende i mange år før jeg fant nøkkelen. Det var en gradvis prosess og det var en dominerende og helt nødvendig del av min frigjøring. Nå er dansen mitt liv: Jeg lever for å danse og danser for å leve. Jeg kjenner ingen hemninger i dansen, det er en frisone hvor hodet kan få hvile og kroppen elske med eksistensen; hvor livet elskes frem i erkjennelsen av kjærligheten, som vi alle har i oss når vi åpner opp for innstrømmingen. Når vi lar oss bevege. . .

Alle mine duer, kom hjem!

Få ting berører meg dypere enn dette: Mennesker som velger å være tilstede i øyeblikket, for seg selv og for andre. Til tross for smerte, frykt og arr. Mennesker som tør å la sin egen ufullkommenhet komme til syne. Som tillater seg selv å skinne selv om de innerst inne kjenner sitt eget mørke. Som klarer å skinne selv om mørket føles totalitært, fordi nøkkelen til å lyse opp ligger i å kaste seg ubeskyttet inn i nuet. Dette er mot. Dette er sjelsstyrke. Å la skjoldene falle.

Det fantes en gang en pub eller cafe i storgata i Oslo. Den poppet opp i en periode av mitt liv hvor tittelen traff meg med enorm slagkraft: “Kill your ego”, het den, og jeg ble skjelven bare av navnet. Jeg hadde så mange beskyttelsesmekanismer som hindret min indre natur i å uttrykke seg fritt, jeg var så hemmet av betingelser og forvrengte sannheter om meg selv, og de velmenende råd om å “bare være meg selv” gjorde at jeg følte meg enda mer mislykket: Jeg kunne jo ikke finne frem til dette beryktede selvet i alt kaos på innsiden. Denne Edens Hage, hvor alt fungerer i sin skjønneste orden; Naturens Skjønneste Orden. Inni meg var alt i konstant bevegelse; i krig og opprør, og selv om jeg alltid kunne ane denne indre kjerne som i stillhet observerte det hele, var jeg allikevel fanget i spillet.

“Kill your ego” ble for meg en altfor aggressiv tilnærming. Det var det motsatte jeg trengte: “Love your self”. Fordi det hersket et vilt kaos i meg, var det ikke lett å skille mellom venn og fiende: Å drepe alt som rørte seg, ble strategien, og jeg gikk grundig til verks. Men kanskje var det den eneste tilgjengelige veien for meg på det tidspunktet, kanskje måtte jeg bare bryte ned absolutt alt for å starte med blanke ark.

I denne brytningen; å leve med visshet om ens egne begrensninger; det er smertelig og kjennes uoverkommelig. Dette var mitt store savn og inderlige ønske: Å være tilstede for andre mennesker i den grad at de kan få oppleve sin unike skjønnhet i mine øyne. Å elske meg selv så fullt og helt i dypet at jeg kan være istand til å romme et annet menneske fullt og helt og i dypet. Det motsatte av å dømme og fornekte. Akseptere og elske. Men fordi jeg skammet meg så over min egen ufullstendighet, klarte jeg sjelden å holde et annet menneskes blikk. I alle fall ikke nykter.

Det er dette jeg blir så intenst berørt av når jeg møter på det: Mennesker som de jeg refererer til innledningsvis – de som klarer å møte andres blikk, som klarer å holde hjertet åpent til tross for sine mangler og sin smerte. De som ikke lever i fornektelse, men som står i smerten, tillitsfulle til at noe større vil bære dem gjennom selv om overflaten brister.

Jeg vet ikke om det var mulig for meg å legge ned skjoldene tidligere. Det har vært – og er – en gradvis prosess. Beskyttelsesmekanismer er der av en grunn. Men det er når disse står i mot vår mulighet til å leve at de må få lov til å falle til jord. I erkjennelsen av at vi er større enn vårt begrensede tanke-skapte ego, gjennom møtet med hjertes storhet. Kun der finner vi fred. Kun der finnes kraft. Der finner vi retning, der hører vi vårt kall. Vi slutter å være på flukt og vi kommer hjem.

Et grenseoverskridende nærvær . . .

Regnbuen. Teknisk sett er den et optisk fenomen som oppstår i brytningen mellom solstråler og vann i atmosfæren. Men hvordan kan den begrenses kun til dette?

En klem. Teknisk sett to (eller fler) mennesker hvis armer omfavner og hud berøres. Men for en fattigslig menneskelig eksistens om klemmen skal begrenses til kun teknikk og følelsene uteblir. En klem lagt under lupen for analyse er en klem fratatt sin essens. Det er lett å se!

Vi kan selvfølgelig gjøre spennende funn også gjennom analysen; lære om hjernens fysiologi og om hormonproduksjon, som igjen gjør at vi blir i stand til å intellektuelt forstå hvorfor en klem kjennes så godt. Men det er fare for at vi går glipp av selve poenget: opplevelsen av klemmen!

Møtet med et annet menneske er en dør inn til et unikt rike, hvor grad av tilstedeværelse avgjør hvor dypt man sammen vil reise. Det samme gjelder for regnbuen. Det åpnes portaler i naturen når vi lar være å rasjonalisere de vekk. Helbredelse skjer når vi synker ned i hjertesenteret og tillater oss å gi slipp på fornuft og forstand, om enn bare for et lite øyeblikk. For ved det gir vi også slipp på tiden; vi beveger oss inn i det magiske rom som ikke er begrenset, og får dermed opplevelsen og erkjennelsen av å være hel (helbredet).

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har funnet fred og helbred i omfavnelse med et tre. I blikkontakt med et dyr eller et menneske. I skyformasjoner og soloppganger. I elvas forlokkende brus. Ved å drømme om en bestemt foss, for deretter å drømme den samme fossen i våken tilstand.

Det handler om å våge å gi slipp på kontrolløren i oss . . . Og danse med alvene!

 

❤

(bilde: Laura Iverson)