Frykten for å være sammen.

Det finnes en grunnleggende frykt i mange av oss. Frykten for å være sammen. Vi pakker det inn og pynter på det, kaller det for eksempel høysensitivitet eller å være introvert, men når det kommer til stykket fungerer det mer som å sette plaster på et blåmerke.

Ikke slik å forstå at høysensitivitet er oppspinn eller at det å være introvert er å være skadet. Det handler om at samfunnet vårt er konstruert på visse premisser som gjør det vanskelig å være seg selv. Vi blir gjerne lært opp til å skille oss minst mulig ut for å passe best mulig inn. Om vi så skulle være så ute å kjøre at vi ikke mestrer dette, bør vi ha unnskyldningene i orden når vi blir stilt mot den kalde murveggen som så stramt vil ha oss definert: «Nei, det er ikke det at jeg ikke liker folk, jeg bare liker best å være alene. Jeg er introvert, skjønner du. Vil du være så vennlig å ha meg unnskyldt (for faen!)?» Eller: «Jeg er høysensitiv, derfor er det vanskelig for meg å være rundt folk fordi jeg tar inn så mye av andres energier at jeg mister meg selv.» Dette er velkjente temaer for meg, men nå lurer jeg på om det ikke var mer for å dekke over det faktum at jeg allerede var litt fortapt. Jeg hadde mistet vesentlige deler av meg selv, og forsvant i møtet med andre. Jeg anser fortsatt meg selv som høysensitiv å være, men trenger ikke bruke det til mitt forsvar.

Jeg har aldri klart å bestemme meg for om jeg er mest introvert eller ekstrovert. Antakeligvis fordi det er en naturlig balansegang i det, som mellom natt og dag, hvile og aktivitet. Men at samvær med andre mennesker har vært ekstremt vanskelig er et faktum. Dette henger direkte sammen med ideen om at jeg må være som andre for å bli elsket. Og her ligger såret: Jeg er ikke som andre. Jeg blir nødt til å finne en unnskyldning for dette, så jeg kan fortsette å være elsket.

Høysensitivitet eksisterer. Javisst! Men trenger vi en merkelapp på det? Hva med den introverte? Er ønsket om å være alene genuint, eller er det bare så innmari vanskelig å være autentisk sammen med andre? Faktum er at vi er flokkdyr og at isolasjon og tibaketrekning i utgangspunktet er unaturlig for oss. Vi trenger hverandre; i møte med deg kan jeg lære meg selv å kjenne. Det blir altså uautentisk å trekke seg unna for å kunne føle seg selv. Kunsten er å kunne være seg selv – også sammen med andre. Å fylle seg selv med den unike kjærlighetskraften hver og en av oss har tilgang på, og spre om oss med denne kraften – istedetfor å dyrke vår egen individualitet for alt det er verdt, – i skjul – fordi vi i bunn og grunn er redde for å bi avvist.

Dette er viktige temaer for meg fordi jeg selv har levd det og fordi jeg nå kjenner at det er mulig å leve mer autentisk og helhjertet. Ikke bare mulig, men livsnødvendig. Jeg kan fortsatt føle meg tappet etter sosiale sammenkomster, men jeg bruker ikke lenger energi på å skjule deler av meg, hvilket gjør det mulig også å hvile sammen med andre. Det er trygt. Det er naturlig. Jeg trenger ikke alltid å være sterk. Jeg trenger ikke skjule mine sår for å bli elsket. Og helbredelsen er et faktum.

Jeg vil til slutt bemerke at jeg ikke sidestiller høysensitivitet og en såkalt introvert natur, men at dette ofte sklir over i hverandre i møtet med de unaturlige rammene vi har bygget rundt hva det vil si å være et menneske. Essensen er å fjerne de mange merkelapper vi har dekket oss til med, for å kunne romme og inkludere de mange aspektene av oss, istedet for å begrense og lage skiller i oss selv og i det mellommenneskelige rom. Slik trenger vi kanskje ikke trekke oss vekk for å kunne puste fritt, og samfunnet blir brått litt mer levende og rikt.