Let’s play!

Å vandre gjennom dette landskap vi kaller livet, den støvete landeveien. Sving etter sving etter sving. Illusjonen av at vi kommer til nye steder, steder vi aldri før har vært. Ja, for er det ikke noe illusorisk ved dette? I alle fall føles det slik for meg, jo lenger jeg har vandret, jo mer føles alt så kjent, så kjent. Jeg mer enn aner hva som kommer rundt den svingen, det er som om jeg har vært der før. Å runde et helt nytt hjørne og se sin egen signatur allerede risset inn i grunnfjellet. Ikke som å gå i sirkler, det er noe annet. Jeg har vært her “før” fordi “før” kun eksisterer i et begrenset lineært perspektiv. Sannheten er at jeg er like mye her som der, det er informasjon som blir tilgjengelig om jeg zoomer ut av mitt lille knutepunkt i tilværelsen og tillater de store strømninger å berøre min begrensede kontaktflate “Kristina”. Jeg får assosiasjoner til leken “knute-mor”, hvor vi løsner opp i flokene og kommer tilbake sirkelen, utgangspunktet for reisen; helhetsperspektivet.

Livet er langt mindre kaotisk og tilfeldig enn det oppleves fra denne begrensede kontaktflate; den lille skuta som enten kan jobbe med eller mot de veldige bølgene. Stadig er stikkordet å gi seg hen, overgivelse i tillit, hengivelse i kjærlighet til det store mysteriet. Til verdenshavet som er alt annet enn ubevisst, men derimot en bevisst kraft med evne til å føre den lilla skuta trygt i havn. Men la oss huske at reisen er målet, vi skal inn i glemselen, for så å erindre at vi allerede vet hvor vi skal, fordi vi ikke er avsondret, og fordi vi allerede er fremme. Vi er ankommet. Målet er nå, reisen har aldri startet og kommer aldri til å slutte. Det tilsynelatende kaotiske er et grundig planlagt arbeide, en himmelsk symfoni hvor alle aktører spiller sin part til presisjon, bevisst dette faktum eller ei.

 

As above so below

Jeg har fått et glimt av henne igjen. Den vidunderlig vakre sommerfuglen, hvit med blodrøde sirkler og et mektig vingespenn. Hun er ørnen i sommerfuglriket, den som ser det andre ikke ser, fordi hun har hevet seg over de mange lag av støy og illusjoner, de mange fristelser som avleder fra den sanne vei. Hun flyr alene, men får bekreftet sin eksistens i hvert vingeslag, i hver stråle sol som forvandler hennes fly-redskaper til gull. Vingene, som hun har gjort seg fortjent til gjennom å krabbe seg gjennom ugjestmilde og tidvis farlige sjikt på bakkeplan, drevet frem av vissheten om at noe annet venter. Tålmodighetens dyd og tillit til livet selv, når det uunngåelige mørket omslutter den lille nakne kroppen, der inne i det mørkeste mørke, der blir det nye lys født. Ja, hun har gjort seg fortjent. Hun har vist for seg selv at det umulige er mulig. At hun evner å gi seg hen til de store strømninger i livet, at å stille seg sårbar foran et hinder av ukjent størrelsesformat, ikke bare er trygt, men helt nødvendig. Men tror du hun kan fly om hun pynter seg med sin bragd? Å nei! Intet veier tyngre enn en selvgod mine. Å fly er å være uavhengig, fri fra enhver betegnelse og betingelse. Fri fra seg selv. Hun flyr fordi det er dette hun er skapt til. Hun flyr fordi hun er så full av seg selv at hun letter; det er ikke lenger noen motstand som holder henne nede. Hun flyr fordi hun gir slipp på det kjente, fordi hun har tro. Tro er bevegelse gjennom overgivelse.
Hun fløy forbi meg før soloppgang i dag. Det var dette hun ville vise meg. Hvordan hennes florlette vinger lar seg gjennomtrenge fullstendig av lys, slik at hun selv blir så tydelig at hun forsvinner.