What a wonderful world

Vi danner oss alle et bilde av verdenen vi lever i. Dette oppstår som en naturlig konsekvens av å være en del av et hele.  Vi orienterer oss etter omgivelsene, først de nære, senere i utvidet forstand. Hele tiden med ønske om å finne vår plass i dette bildet, og med søken etter å finne hva slags verden det er vi lever i. Hva er meningen med det hele.

Gradvis lar vi våre egne sanseinntrykk dempes, det skrikes så høyt på alle kanter. Særlig gjennom de mange nyhetskanaler. Disse fungerer etterhvert som vår kilde til sannheten, og blir ofte plassert over våre egne erkjennelser. Den rådende sannhet finnes altså i det ytre, ikke i det indre. Verden er et forferdelig sted, det er helt sant! Bare se på nyhetene, da vel!

Det er helt sant at verden presenteres som et forferdelig sted i nyhetsbildet, som vi med størst pilktoppfyllenhet blir servert på daglig basis. Det er derfor jeg lar være å spise av det fatet der. Jeg trenger en annen form for næring for å leve. Du kan godt foreslå at dette er å leve i fornektelse, for disse grusomheter finner faktisk sted! Men blir verden virkelig et bedre sted om jeg leser detaljene ved de endeløse tilfeller av seksuelle overgrep mot barn? Når resultatet er at jeg ligger hulkende i fosterstilling i lang tid etterpå, og bruker uker, måneder og år på å fordøye det jeg har lest? Holder det ikke å vite at det skjer, uten å være nødt til å virkelig gå inn i hvert enkelttilfelle? Jeg erkjenner at å ta andres lidelse innover meg gjør at jeg er i stand til å føle enda dypere, men dette forutsetter at jeg ikke lukker av, men holder hjertet åpent. Lukker jeg av, er jeg til liten nytte i verden. Og er ikke dette mye av hensikten bak å servere nyheter av slik håpløs karakter? Så vi skal kjenne oss maktesløse og uten kraft og evne til å endre noe. Spillet er allerede tapt. Bare gå og legg deg, eller stikk til det nærmeste vannhullet.

Hva om vi siler ut de verste kildene til de verste nyhetene. Det er fullt mulig å holde seg oppdatert på svingningene i verdensbildet, å følge med på det vi interesserer oss for, det som gir oss kraft, som ikke tapper oss for kraft. Dette er helt essensielt, for uten kraften vår er vi bare ubrukelige! Jeg understreker at vi ikke skal leve med skylapper, men være selektive med hva vi putter i oss. Vi blir hva vi spiser.

Dette bringer meg til sakens kjerne, hvilket er at vi kan skape den verdenen vi ønsker oss. Men dette skjer ikke hvis vi fortsetter å holde fast på det verdensbildet vi helst vil unnslippe. Dette skjer hvis vi begynner å se verden fra et sted av kjærlighet, ikke frykt. Når vi kan se hvor mye skjønnhet vi omgir oss med, og kjenne dyp takknemlighet for dette, så endrer vi både vår opplevelse av verden og verdenen vi lever i. Dette er jo i sannhet det samme.

Hvert eneste øyeblikk er en mulighet til å endre verden. Hva velger du å fokusere din energi inn i? Hvilken verden lever du i?

 

 

But an island never cries

Ordet ødelegge. Å ødelegge noe. Åpenbart et ord som ofte blir brukt feil. Jeg har hatt problemer med å finne fred med dette ordet, fordi jeg har satt det sammen med ymse gjenstander i ustand. Det gir jo ingen mening! Kanskje er jeg usigelig langsom i oppfattelsen, men bedre sent enn aldri, og ordet kom til meg med sånn klarhet i nattetimene. Det er faktisk et utrolig presist beskrivende ord, hvis brukt i rett sammenheng: av menneskets indre univers, våre ulike komponenter som sammen utgjør et bilde: enten av et friskt og balansert menneske, eller et menneske i ubalanse, hvor vi gjerne opplever at “noe mangler”. Med ordet ødelagt blir det så tydelig: vi har lagt en del av oss øde. Denne delen har av utallige ulike grunner havnet inn i skyggenes verden, hvor bare de gjemte og glemte herjer hvileløst. Et brutalt avskåret stykke fastland, sendt ut i glemselens hav, alene og isolert. Sistnevnte burde kunne være et synonym av noe som er lagt øde, men det står ikke i synonymordboka. Derimot finner vi mange andre nyttige ord der, som “mer død enn levende”, “ubrukelig” og “til reparasjon”. Jeg vil uansett mene at dette er et ord som skal brukes om mennesker og ikke gjenstander.

I de mange lange år hvor jeg ikke hadde fred i meg selv, kunne jeg med riktighet si at jeg var ødelagt. Det var så mange deler av meg som ikke fikk være med i livets dans, de ble, av meg, ansett som uverdige deler, og jeg gjemte de unna mitt eget og andres åsyn. Slik isolerte jeg meg selv stadig mer fra omverdenen. Jeg var sosial og satt sjelden hjemme, men ble bare mer og mer isolert. Jeg møtte opp i så kraftig redusert tilstand, at veien inn i rusens verden var veldig kort. Dette tror jeg er gjeldende for mange flere enn meg; mennesker med mange og lange skygger søker asyl i mørke kroker, hvor ingen kan se hvor dysfunksjonelle og urene vi er. Hvor redde vi er.

Det kjente canadiske studiet fra 70-årene, hvor rotter som er isolert i et eget bur velger å ruse seg på vann tilsatt kokain, mens rottene som har selskap av hverandre, samt verdige leveforhold, nesten uten unntak velger frisk drikkevann, viser dette med stor tydelighet: Rusproblematikk er et sosialt anliggende. Men, som vist ovenfor, er vi mennesker kanskje en anelse mer komplekse enn rotter, og blir gjerne våre egne verste fiender. Det hjelper ikke å sosialisere et menneske som lever med en indre isolasjon. Eller, kanskje hjelper det – på sikt – men erfaringsmessig kan jeg si at det også kan gjøre at isolasjonen bare føles sterkere, hvorpå enda flere indre dører lukkes av. Tvangssosialisering er aldri en løsning!

Så hva er løsningen for et ødelagt menneske? Svaret er selvfølgelig: Det må repareres! Men hvordan? Det er mange veier tilbake, men kjernen er at bruddstykkene må samles og bildet må bli helt igjen. Dette trenger ikke nødvendigvis være en lang vei (selv om det var det for meg), det avhenger av hvor grundig man går til verks med å gi slipp på de illusjoner man har blitt pålagt av seg selv og/eller andre, og samtidig åpner hjertet i tilgivelse ovenfor seg selv. Å elske seg selv er svaret på alt, vi kommer ikke utenom – heldigvis! Å føle seg verdig kjærligheten, å holde døra åpen så lyset kan komme inn.