Vi danner oss alle et bilde av verdenen vi lever i. Dette oppstår som en naturlig konsekvens av å være en del av et hele. Vi orienterer oss etter omgivelsene, først de nære, senere i utvidet forstand. Hele tiden med ønske om å finne vår plass i dette bildet, og med søken etter å finne hva slags verden det er vi lever i. Hva er meningen med det hele.
Gradvis lar vi våre egne sanseinntrykk dempes, det skrikes så høyt på alle kanter. Særlig gjennom de mange nyhetskanaler. Disse fungerer etterhvert som vår kilde til sannheten, og blir ofte plassert over våre egne erkjennelser. Den rådende sannhet finnes altså i det ytre, ikke i det indre. Verden er et forferdelig sted, det er helt sant! Bare se på nyhetene, da vel!
Det er helt sant at verden presenteres som et forferdelig sted i nyhetsbildet, som vi med størst pilktoppfyllenhet blir servert på daglig basis. Det er derfor jeg lar være å spise av det fatet der. Jeg trenger en annen form for næring for å leve. Du kan godt foreslå at dette er å leve i fornektelse, for disse grusomheter finner faktisk sted! Men blir verden virkelig et bedre sted om jeg leser detaljene ved de endeløse tilfeller av seksuelle overgrep mot barn? Når resultatet er at jeg ligger hulkende i fosterstilling i lang tid etterpå, og bruker uker, måneder og år på å fordøye det jeg har lest? Holder det ikke å vite at det skjer, uten å være nødt til å virkelig gå inn i hvert enkelttilfelle? Jeg erkjenner at å ta andres lidelse innover meg gjør at jeg er i stand til å føle enda dypere, men dette forutsetter at jeg ikke lukker av, men holder hjertet åpent. Lukker jeg av, er jeg til liten nytte i verden. Og er ikke dette mye av hensikten bak å servere nyheter av slik håpløs karakter? Så vi skal kjenne oss maktesløse og uten kraft og evne til å endre noe. Spillet er allerede tapt. Bare gå og legg deg, eller stikk til det nærmeste vannhullet.
Hva om vi siler ut de verste kildene til de verste nyhetene. Det er fullt mulig å holde seg oppdatert på svingningene i verdensbildet, å følge med på det vi interesserer oss for, det som gir oss kraft, som ikke tapper oss for kraft. Dette er helt essensielt, for uten kraften vår er vi bare ubrukelige! Jeg understreker at vi ikke skal leve med skylapper, men være selektive med hva vi putter i oss. Vi blir hva vi spiser.
Dette bringer meg til sakens kjerne, hvilket er at vi kan skape den verdenen vi ønsker oss. Men dette skjer ikke hvis vi fortsetter å holde fast på det verdensbildet vi helst vil unnslippe. Dette skjer hvis vi begynner å se verden fra et sted av kjærlighet, ikke frykt. Når vi kan se hvor mye skjønnhet vi omgir oss med, og kjenne dyp takknemlighet for dette, så endrer vi både vår opplevelse av verden og verdenen vi lever i. Dette er jo i sannhet det samme.
Hvert eneste øyeblikk er en mulighet til å endre verden. Hva velger du å fokusere din energi inn i? Hvilken verden lever du i?