Døden. Så veldig fjern og på samme tid alltid der, rett foran meg, ventende og uunngåelig. Jeg har lyst til å skrive forlokkende, men det kan gi et feilaktig inntrykk: Det er ikke slik at jeg venter på døden fordi jeg ønsker meg vekk fra livet. Men jeg akter å være klar når den tid kommer. Jeg akter å kjempe, hvis det kjennes rett, eller gi slipp, hvis det er tid for meg å reise videre. Jeg ønsker å elske livet så sterkt at jeg kun kan ta i mot døden med samme hjertelighet – som den uadskillelige delen av livet den er. Jeg ønsker å reise herfra i kjærlighet.
I går kom jeg over en høyst inspirerende podcast som ga meg innblikk i livet til en kvinne som lå for døden. Hennes dager var talte, kreften hadde tatt overhånd, og nå lå hun og ventet på døden. Hun var i sitt eget hjem, med mannen sin, og der skulle hun være til siste åndedrett, før hun så skulle bli senket ned i dyphavet utenfor Santa Barbara Harbour. Kisten var klargjort, den hadde venner og familie skrevet sin avskjed på, og denne ville mannen siden ta vare på som et minne.
Det som beveget meg i særlig grad, var hvordan hennes aksept for å gå døden i møte, hennes åpne og fredfylte hjerte, gjorde det lettere for de rundt henne å forsone seg med hennes avskjed også. Naturlig nok. Dette skapte et rom for en verdig avskjed. En avskjed i kjærlighet, ikke frykt og forvirring. Dette er selvsagt ikke alltid mulig. Mange av oss er uklare i tiden før døden innhenter oss. Demente, medisinerte, eller av ulike årsaker uten stand til å finne fred i oss selv. Eller kanskje skjer døden brått, slik at det er umulig å være forberedt, både for en selv og for de rundt. Men i de tilfeller hvor døden skjer naturlig uten en vesentlig grad av kognitiv svikt, ligger det et stort potensiale for en minnerik seremoni og en verdig avslutning, på en helt annen måte enn hva vi er vant med i dag.
Denne kvinnen og hennes mann hadde sammen startet Full Circle Living & Dying Collective, etter at hennes far døde når hun var i 40-årene. Hun fortalte hvordan hun og hennes bror, hans to eneste barn, hadde møtt dette faktum på så forskjellige måter: han i total fornektelse og med et lukket hjerte, hun med et åpent hjerte og ønske om en ærlig tilnærming. Jeg tenker at for denne dødssyke mannen var det en stor gave og hjelp i å bli møtt i denne åpenheten. Og det de gjennom dette erkjenner, er at døden og kjærligheten er det samme. Death is Love. Akkurat som livet er kjærlighet. Og hvilken helbredelse og frigjørelse som ligger i dette. Først når hennes far lå for døden, lærte de hverandre å kjenne i dypet, bak maskene og alle lag av beskyttelse som tiden hadde lagt over hjertene deres.
Jeg vet ikke om dette gir mening for flere enn meg, men jeg kjenner at det er en slags kulturell uting, noe nærmest provoserende i det å skulle akseptere døden. Akkurat som at å akseptere at noen man elsker skal dø, er det samme som å ønske dem død. Vi er redde for det ukjente, vi har mistet tilliten til denne naturlige delen av å leve, og vi stenger ofte av for følelsene. Også fordi det gjør så inderlig vondt å skulle miste noen man er glad i, men så er det jo faktisk så veldig viktig å gi slipp. Jeg tror mange lever i en slags fornektelse i lang tid etter å ha mistet noen – og det forstår jeg jo så godt! Men helbredelse og fred vil da heller ikke finne sted, og det er her jeg tror vi må hjelpe hverandre mer. Døden må bli en mer selvfølgelig del av livet, av det daglige. Men er dette mulig uten vedkjennelsen av et etterliv?
For meg har det alltid kjentes som en sannhet, at det finnes noe mer etter døden. Det er selvsagt lett å si at dette er min måte å forsone meg med døden på – ved å klinge til et håp om evig liv. Fr dette kan jeg da umulig vite – det er det ingen som vet. Men jo, dette vet jeg, og det er det mange fler enn meg som kjenner som en sannhet i hjertene sine. For meg ville livet kjennes så ufattelig meningsløst uten denne erkjennelsen av at vi er evige, og jeg tror også da at døden ville kjennes like meningsløs og skremmende. Kanskje berører jeg noe av kjernen her: Vi har mistet kontakten med det spirituelle i livet, i oss selv, og store deler av bildet er dermed formørket. Kanskje er det mulig å ønske døden velkommen med et åpent hjerte, også uten å leve i tro eller visshet om et etterliv. Men jeg er redd jeg ikke hadde maktet å gi slipp selv. Og er det ikke nettopp av denne grunn så mange av oss ønsker å snakke med en prest før vi dør? Vi trenger hjelp til å finne aksept, til å åpne hjertet i tillit til det ukjente som venter oss. Til å finne hjem til vår sanne natur, som multidimensjonelle vesener, som eksisterer både før, siden og samtidig, og som ikke er bundet til form mer enn vi selv begrenser oss til.