Remembering and surrendering to the greater Life

Døden. Så veldig fjern og på samme tid alltid der, rett foran meg, ventende og uunngåelig. Jeg har lyst til å skrive forlokkende, men det kan gi et feilaktig inntrykk: Det er ikke slik at jeg venter på døden fordi jeg ønsker meg vekk fra livet. Men jeg akter å være klar når den tid kommer. Jeg akter å kjempe, hvis det kjennes rett, eller gi slipp, hvis det er tid for meg å reise videre. Jeg ønsker å elske livet så sterkt at jeg kun kan ta i mot døden med samme hjertelighet – som den uadskillelige delen av livet den er. Jeg ønsker å reise herfra i kjærlighet.

I går kom jeg over en høyst inspirerende podcast som ga meg innblikk i livet til en kvinne som lå for døden. Hennes dager var talte, kreften hadde tatt overhånd, og nå lå hun og ventet på døden. Hun var i sitt eget hjem, med mannen sin, og der skulle hun være til siste åndedrett, før hun så skulle bli senket ned i dyphavet utenfor Santa Barbara Harbour. Kisten var klargjort, den hadde venner og familie skrevet sin avskjed på, og denne ville mannen siden ta vare på som et minne.

Det som beveget meg i særlig grad, var hvordan hennes aksept for å gå døden i møte, hennes åpne og fredfylte hjerte, gjorde det lettere for de rundt henne å forsone seg med hennes avskjed også. Naturlig nok. Dette skapte et rom for en verdig avskjed. En avskjed i kjærlighet, ikke frykt og forvirring. Dette er selvsagt ikke alltid mulig. Mange av oss er uklare i tiden før døden innhenter oss. Demente, medisinerte, eller av ulike årsaker uten stand til å finne fred i oss selv. Eller kanskje skjer døden brått, slik at det er umulig å være forberedt, både for en selv og for de rundt. Men i de tilfeller hvor døden skjer naturlig uten en vesentlig grad av kognitiv svikt, ligger det et stort potensiale for en minnerik seremoni og en verdig avslutning, på en helt annen måte enn  hva vi er vant med i dag.

Denne kvinnen og hennes mann hadde sammen startet Full Circle Living & Dying Collective, etter at hennes far døde når hun var i 40-årene. Hun fortalte hvordan hun og hennes bror, hans to eneste barn, hadde møtt dette faktum på så forskjellige måter: han i total fornektelse og med et lukket hjerte, hun med et åpent hjerte og ønske om en ærlig tilnærming. Jeg tenker at for denne dødssyke mannen var det en stor gave og hjelp i å bli møtt i denne åpenheten. Og det de gjennom dette erkjenner, er at døden og kjærligheten er det samme. Death is Love. Akkurat som livet er kjærlighet. Og hvilken helbredelse og frigjørelse som ligger i dette. Først når hennes far lå for døden, lærte de hverandre å kjenne i dypet, bak maskene og alle lag av beskyttelse som tiden hadde lagt over hjertene deres.

Jeg vet ikke om dette gir mening for flere enn meg, men jeg kjenner at det er en slags kulturell uting, noe nærmest provoserende i det å skulle akseptere døden. Akkurat som at å akseptere at noen man elsker skal dø, er det samme som å ønske dem død. Vi er redde for det ukjente, vi har mistet tilliten til denne naturlige delen av å leve, og vi stenger ofte av for følelsene. Også fordi det gjør så inderlig vondt å skulle miste noen man er glad i, men så er det jo faktisk så veldig viktig å gi slipp. Jeg tror mange lever i en slags fornektelse i lang tid etter å ha mistet noen – og det forstår jeg jo så godt! Men helbredelse og fred vil da heller ikke finne sted, og det er her jeg tror vi må hjelpe hverandre mer. Døden må bli en mer selvfølgelig del av livet, av det daglige. Men er dette mulig uten vedkjennelsen av et etterliv?

For meg har det alltid kjentes som en sannhet, at det finnes noe mer etter døden. Det er selvsagt lett å si at dette er min måte å forsone meg med døden på – ved å klinge til et håp om evig liv. Fr dette kan jeg da umulig vite – det er det ingen som vet. Men jo, dette vet jeg, og det er det mange fler enn meg som kjenner som en sannhet i hjertene sine. For meg ville livet kjennes så ufattelig meningsløst uten denne erkjennelsen av at vi er evige, og jeg tror også da at døden ville kjennes like meningsløs og skremmende. Kanskje berører jeg noe av kjernen her: Vi har mistet kontakten med det spirituelle i livet, i oss selv, og store deler av bildet er dermed formørket. Kanskje er det mulig å ønske døden velkommen med et åpent hjerte, også uten å leve i tro eller visshet om et etterliv. Men jeg er redd jeg ikke hadde maktet å gi slipp selv. Og er det ikke nettopp av denne grunn så mange av oss ønsker å snakke med en prest før vi dør? Vi trenger hjelp til å finne aksept, til å åpne hjertet i tillit til det ukjente som venter oss. Til å finne hjem til vår sanne natur, som multidimensjonelle vesener, som eksisterer både før, siden og samtidig, og som ikke er bundet til form mer enn vi selv begrenser oss til.

Alvedans og trillende latter

Drømmedagen. Nå vet jeg hvordan den kjennes!

Det morsomme er at jeg ikke gjør noe som helst annerledes. Jeg har ikke fylt dagen med noe nytt og spennende, jeg har ikke vokst noe nevneverdig som menneske over natten, og heller ikke fått noe særlig med søvn. Men for en dag!

Etter mange dager med intens søskenkrangling, høyfrekvent skriking, sure tryner, geiping og tramping, er det nå bare fred og harmoni. Greit, klokka er bare 11, men dagen er langt i fra ung for vår del. Jeg vet at det kan snu når som helst, men ord kan ikke så lett beskrive den intense glede jeg kjenner nå som det for en stakket stund er ro i hjemmet.

Som høy-sensitiv er det ikke så veldig mye lyd som skal til før det blir for mye! Koble det med lite søvn + fraværet av mulighet for å hente seg inn, ta en time-out, så har du oppskriften på et menneske i ubalanse. Særlig dette konstante lydnivået skrudd på maksimalt hele dagen, er virkelig tærende og gjør meg eksplosiv. Det hjelper dog veldig dårlig med en mamma som responderer på skrik med skrik!

Fireåringen har gitt uttrykk for at hun har kjedet seg et par dager, uten å få så mye empati fra meg. Det er sunt å kjede seg, og se! Nå har hun gjenoppstått, hun har fått nye impulser fra en periode i mørke og nå danser alvene på hennes vidunderlige smil og hele huset jubler med! ❤

Til godt år, fred og fryd!

Et spørmål jeg ofte stiller meg selv, ikke minst etter jeg ble mamma: “Hva gir jeg videre?” Med jula trippende på trammen er det nok enda flere tanker enn vanlig. Hva er dette jule-greiene vi viderefører med største pilktoppfyllenhet? Eller mer aktuelt: Hva er det i det for meg?

Jeg har ingen motstand mot tradisjoner, tvert i mot ser jeg verdien i ritualer, seremonier og feiringer – så fremt de bygger på noe solid og har et verdifullt innhold. Seremonier og feiringer har kraft i seg til å transformere oss, til å åpne opp for takknemligheten og ærbødigheten i møte med livet i oss selv, hverandre og naturen. Dessverre ser jeg lite av dette i vår viktigste tradisjon, jula.

Som barn kunne jeg kjenne det magiske våkne til live i førjulstida. Lysene, forventningene, røkelsen, hemmelighetene. Engle-spill over te-lys, juletreet. Det var noe utenom det vanlige. Det gjorde meg oppstemt, og jeg er glad for disse minnene. Men allikevel skjer det uunngåelige: Jeg våkner gradvis opp til en tradisjon uten innhold av betydning. Jeg skal være den første til å si at vi selv er ansvarlige for verdiinnholdet, men etter ganske så mange runder med meg selv og sola, finner jeg at til og med hylsteret  mangler struktur og bærekraft, så det hjelper ikke mye å sprøyte inn mening, når alt innhold renner ut igjen på bunnen.

Kjøpehysteriet er en ting. Det tror jeg de fleste av oss ser ganske klart. Idiotien og meningsløsheten i det hele. Selv om vi kaster oss på enda en runde, for ikke å virke gniene og sære, så kryper den ubehagelige kjensgjerning innover oss: Det er vel ikke dette som er kjernen av jula? Men hva er så kjernen? At Jesus ble født? Vi vet jo at dette kun er en forvridning av en allerede eksisterende og svært gammel hedensk skikk, som skjedde på 900-tallet og var et nokså vellykket forsøk på å kristne oss. Blotet forsvant, men det finnes fremdeles spor etter det opprinnelige. Skandinavia er i et særtilfelle ved å ha holdt på navnet “jol”.

Jaja, så ble vi kristnet da. Bit det i deg, liksom. Hvorfor være så vanskelig? Jeg syns jo til og med at Jesus virker som en skikkelig herlig type jeg gjerne skulle delt en karaffel vin med. Det er bare det at jeg ikke helt klarer forsvare hvorfor vi skal feire hans fødsel, særlig når majoriteten av den norske befolkning ikke er nevneverdig kristne. Det er dømt til å slå feil, det hele blir tomt. Selvfølgelig varmer det med både gløgg og samvær under juletreet, men for min del må jeg klare å servere mine barn noe med dypere mening når de undrende klinkekule-øynene lyser mot meg.

Det er en gradvis prosess. Å følge den røde tråden bakover, spinne et nøste, større og rikere for hver nye stump med tråd. Vi begynner i det små: Vi skjærer vekk unødvendighetene, vi stiller spørsmål ved det oppleste og vedtatte, rister litt i de sovende delene av oss som stilltiende aksepterer hva de er blitt gitt. Vi velger å fokusere energien inn i det åpenbare; de naturlige sykluser og overganger. Vintersolverv og gjenfødelsen av sola. Den kraftfulle symbolikken i å vedkjenne oss mørket, hvilen, stillheten, som en nødvendighet for nytt liv. Her er nok å ta av, mange lag av erkjennelser for store og små.

Jeg gleder meg som et barn til vi skal lage i stand en skikkelig scene på alteret vårt for å feire solas gjenfødelse. Ikke minst til å stå tidlig opp og reise til den høyeste toppen i området for å danse og synge frem sola over åskammen. Det gir mening for meg! Det er jo selve livet vi feirer! Så skal vi nok klare å blote og drikke litt jol uti januar også, for her er nok å ta av for den som titter bakenfor sløret.